Rolf Jacobsen - "Landskap med gravemaskiner"

Rolf Jacobsen ble født i 1907 og døde i 1994. Han var et av det århundres største norske lyrikere. Han regner som en av de foregangsskikkelsene innen den modernistiske lyrikken i Norge. Diktet ”Landskap med Gravemaskiner” ble gitt ut i samlingen Hemmelig liv, utgitt i 1954.

Gravemaskinene symboliserer den teknologiske utviklingen. Før krigen var folk vant til å leve i fattige kår, noe som bedret seg i etterkrigstiden – som var da dette diktet ble skrevet. I ”Landskap med gravemaskiner”, stiller Jacobsen imot den nye teknologien som ødelegger naturen.

Alle avsnittene handler om gravemaskiner, men et avsnitt skiller seg ut. Avsnittet ”For vadefugler. De altfor kloke pelikaner?” Trolig sammenligner dikteren pelikanene med disse menneskene som har tatt litt for mye i. Akkurat som pelikanene fyller opp nebbene sine med altfor mye mat, beskrives disse gravemaskinene som grådige pelikaner som venter på å fylle seg opp med alle blomstene og resten av landskapet. Her bruker Jacobsen besjeling for å gi gravemaskinene liv. Videre anvender han mange kalde ord når han skriver. Dette for å få fram hvor grusomt asfaltjungelen er; ”helvete”, ”asfalt”, ”kjeft” og ”lenker”. Han bruker også gjentagelse, for å forsterke hva han mener. ”De spiser av skogene mine” og ”spiste av skogene mine”.

Diktet har et vendepunkt. Etter pelikanenes avsnitt, kommer det fram at gravemaskinene har lenker. ”Struper, stemmebånd og uten å klage”. Her peker han på at det ikke er gravemaskinene som bestemmer selv at de skal drepe naturen. Gravemaskinene er ikke levende, de er uten øyner. De har ikke noe de skulle ha sagt. Med andre ord må det være noen andre som styrer disse ikke-levende robotene. Alle hintene peker tilbake menneskene som ødelegger den vakre naturen.

Rolf Jacobsen bruker sterke kontraster mellom 2 forskjellige verdener. På den ene siden skinner sola og det blomstrer blåklokker. På den andre siden har gresset blitt til asfalt, det er fult av eksosskyer og solen er erstattet med kalde gatelys. På den ene siden virker det veldig harmonisk, duften av blomstene kan kjennes, mens på den andre er det mørkt og svart.

Diktet er skrevet helt uten rim, noe som kjennetegner en modernistisk talerytme.

Dette diktet er skrevet i 1950- årene hvor mennesker ble svært opptatt av materiell velstand. Sannsynligvis skrev Jacobsen dette diktet for å minne menneskene på at man må ta til takke med det man har. Det er ikke alltid riktig å gripe inn og endre naturen. Han ville trolig advare mot at det ikke vil være nor grønt igjen hvis denne utviklingen skulle fortsette.

Språkhistorie (ca. 1800 til idag)

1) Sammenhenger mellom språk og nasjonsbygging:

Når den norske grunnloven ble til, var Norge for første gang på lenge et eget, selvstendig rike. På denne tiden mente de intellektuelle i Europa at en nasjons største kjennetegn er språket. Dersom man ønsket å bygge opp sin egen nasjon, kunne ikke språkoppbygging utelates. Dette var dessuten noen av nasjonalromantikkens hovedidealer. Videre var det folke- og folkekulturensom var nasjonens kjerne – ikke overklassen.

2)      2) Hvordan romantikken som åndsretning var utgangspunkt og drivkraften for språkdebatten:

Grunnloven bidro til å styrke nasjonalfølelsen og behov for eget språk. Språk og litteratur var preget av nasjonsbygging og egen stat. Fikk etter hvert landsmål og ”den dannede dagligtale”. Romantikken kan både sees på som en reaksjon på opplysningstiden, men også som en tilbakkevenning på holdningen gjennom kunst og lignende. Kjennetegn; gammel storhet. Så på gamle tide , hva som var bra, og ble inspirert av det. Det gamle og opprinnelige eller naturen var ”det ekte”. Noen varianter som var mer ekte og naturlige enn andre. Språket en organisme eller plante som skulle vokse videre uforstyrret. Et annet aspekt; vektleggingen av følelser, ting må harmonere med følelser. Esteikk, natur, barn, fjell – alt som ikke var menneskeskapt. Noen sentrale personer var Wergeland, Welhaven, Aasen, Munch, Hielm, Daae og Knudsen.

3)  3) Morsmålets ”besteforeldre” og hvilket språksyn de stod for. En sentral dikter som støttet hver av dem, og hvordan:

Henrik Wergeland (ivrig for fornorsking) og Johann Sebastian Welhaven var morsmålets besteforeldre. Wergeland var ivrig for fornorsking, og mente man ikke måtte anvende dansk når det ikke føltes naturlig. Welhaven ønsket i motsetning åta vare på forbindelsen til Danmark, og ikke fornorske så mye at man ikke kunne forstå hverandre like godt.

4) Hvordan Asbjørnsen og Moe har utviklet det norske bokmålet:

Asbjørnsen og Moe sies å være den største drivkraften eller påvirkningen mot det norske bokmål (i hvert fall en del av den) i den perioden. Da de vandret rundt om i Norge på jakt etter eventyr og gamle historier møtte de språkbarrierer. Skriftspråket var på den tiden dansk, og siden bygdedmålet og skrftspråket hadde et så stort sprik (dessuten snakket man annerledes i byene enn i bygdene også), var det vanskelig for Asbjørnsen og Moe å forstå hva som ble sagt. De søkte en slags ”gyllen mellomvei”, i og med at de i største grad anvendte danske ord, men også trakk inn en del fornorskede ord som de kursiverte. Dette falt i god smak hos folket, og motiverte i en viss grad folket til å lære seg et mer norsk språk.

5)      5) Hva som er spesielt norsk eller muntlig uttrykksmåte i kursiverte ord og uttrykk i denne teksten:

Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.

Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.

Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”.

Huldren -

Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.

Et annet særnorsk trekk er dessuten etterstillelse av pronomen i eiendomsledd: ikke "sin hvite hest", men "den hvite hesten sin".

6)      6) Knud Knudsen og hans språksyn. Hvilke diktere støttet fornorskingen?:

Knud Knudsen mente det var usannsynlig at det norske folk skulle ”kaste” fra seg sine gamle talemåter og ta i bruk et nytt, konstruert skrift- og talespråk. Selv om han aldri skapte et eget skriftspråk, var hans innstats stor. Han jobbet som pedagog, og holdt seg for seg selv når det gjaldt språkdebatten; der tok Bjørnstjerne Bjørnson overhånd. Knudsen mente dessuten at dersom man ønsket en utvikling av språket, så måtte dette skje gradvis, noe som illustreres av sitatet; ”gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”, bygge på den norske uttalen av dansk, såkalt ”dannet dagligtale”. Siden dette var knyttet til en avgrenset sosial gruppe, dempet han dette ved å kalle det ”den landsgyldige norske uttale”. Videre baserte Knudsens taktikker seg på forandringer – sakte men sikkert. For eksempel – til manges frustrasjon på den tiden – viste han i 1850 et teaterstykke der man anvendte fornorskede ord som ”mat, tap og sak”, istedenfor ”mad, tab og sag”. Han ble, i motsetning til Aasen, ikke tatt godt imot. Wergeland var for fornorskingen, Bjørnstjerne Bjørnson spilte også på Knudsens side av banen.

7)      7) Ivar Aasen og hans språksyn. Hvilke diktere tok i bruk Landsmålet?:

Ivar Aasen ønsket ikke å fremheve noen av Norges mange dialekter da han skulle konstruere et nytt, helnorsk skriftspråk. Mellom 1842 og 1847 reiste Aasen rundt i hele landet, og lette etter bygdemålene. Bymålet ignorerte han, fordi han mente at det hadde for mange likheter med dansk. Han ga ut to bøker; Det norske Folkesprogs Gammatikk (1848), og Ordbøg over det norske Folkesprog (1850).

8)      8) Forklar Knudens slagord; ”Gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”:

Knudsen mente med dette at dersom man ønsket en forandring, så måtte man sørge for at denne forandringen skjedde sakte, slik at folk fikk tid til å fordøye dette. Som med alle mennesker, krever forandringer tid, og avvenning av gamle vaner. Dersom en forandring blir presset på brått, vil den ikke bli tatt godt imot, folk vil logisk sett bli frustrerte og bryte med den.

9)      9) Rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Bakgrunn, deltagere og resultat:

Rettskrivningsmøtet i Stockholm var høydepunktet i den språklige skandinavismen (stod for å minke avstanden i skrivemåten mellom dansk og svensk). Både Knudsen, Ibsen og Bjørnson var ivrige skandinavister, der to førstnevnte var norske representanter. Her var det gjort fremlegg om flere reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske språkene: latin istedenfor gotiske bokstaver, små bokstaver i substantiv og innføring av bokstaven å istedenfor aa. På dette planet var svensk forbildet. Senere brukte *Ibsen den ”skandinaviske” rettskrivningen som et resultat av Stockholmsmøtet.

10) Jamnstillingsvedtaket i 1885:

Jamnstillingsvedtaket i 1885, vedtatt i Stortinget, gikk primært sett ut på at landsmålet skulle likestilles med norsk-dansken. Dermed kunne man velge hvilket språk man ønsket å benytte seg av.

11)  11) ”Undervisningen i Almueskolen saavidt mulig skulle meddeles paa Børnenes eget talesprog”. Grunner til dette:

Utsagnet sier i bunn og grunn at det ikke lengre var påtvunget å snakke bokspråket for elever i den norske skolen (1878). Nå skulle pedagogene tvert imot bruke elevenes egne dialekter i undervisningen. Man innså nå det at Norge var sin egen stat. En stats største kjennetegn var språket (som nevnt i spørsmål 1). Ergo; dersom Norge virkelig skulle oppfattes som en stat, måtte man jo kunne ha sitt eget språk. Ved å frata elevene retten til å snakke i sine egne talemål, fratok man dem det norske. Og tross alt skulle man jo fremme alt som var norsk, dersom man ser det fra et nasjonalromantisk standpunkt.  

Bloggoppgaver - Henrik Ibsen

  Henrik Ibsen var en norsk forfatter og dramatiker av stor nasjonal og internasjonal betydning. Han ble født den 20. mars 1828 i Skien, og døde den 23. mai 1906 i Kristiania. Ofte er Ibsen omtalt som faren til det moderne drama, og har inspirert en rekke forfattere som Oscar Wilde og James Joyce. Han er kjent for storverk som Peer Gynt, Kejser og Galilæer og Gengangere. Ibsen antas å være den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter William Shakespeare. Han er en av ”de 4 store” sammen med Kielland, Bjørnson, og Lie. Henrik Ibsen plasseres innenfor den kritiske realismen i litteraturhistorien. http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Ibsen

http://www.snl.no/Henrik_Ibsen

2)      Henrik Ibsens forfatterskap kan deles inn i fire deler:

Til å begynne med, var Ibsen først og fremst en poet. Inspirert av nasjonalromantikken, ble verkene hans fra ca. 1850-1863 tydelig preget av dette. Noen av dramaene som kan bli plassert i nasjonalromantikken er: Catilina (1850), Olaf Liljekrans (1857), Fru Inger til Østeraad (1857), Hærmændene paa Helgeland (1858), Kjærlighedens Komedie (1862)

I 1863 og årene etter, oppholdt Ibsen seg i Tyskland og Italia. Etter flyttingen, begynte Ibsen med sin nye fase innen litteraturen. Hans nye verk var opprør mot gamle og nasjonalromantiske tanker. Fasen strekker seg fra 1864-1878, og verkene: Kongs-Emnerne (1864), Brand (1866), Peer Gynt (1867), De unges Forbund (1869), Digte (187) og Kejser og Galilæer (1873) omtales som idé dramaer. Slik Ibsen påpekte det, var det lettere å se hjemlandet fra avsand; slik kunne han lettere gripe fatt i problemer i samfunnet, og skrive om dem.

Etter det moderne gjennombrudd, kom Ibsens skuespill til å bli realistiske samtidsdramaer. Samfundets støtter (1877), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), En folkefiende (1882) var noen av dramaene Ibsen skrev mellom 1879-1884. Kjennetegn ved disse var at samfunnsproblemer ble satt under debatt, at alt ble sett fra et samfunnskritisk standpunkt, og at handlingene foregikk i samtiden og det var hverdagslige personer og situasjoner som ble presentert.

I perioden 1884-1900 blir Ibsens tekstene mer psykologiske og drømmeaktige, og grensen mellom virkelighet og drøm ble noe diffust. Dramaene fra denne perioden: Vildanden (1884), Rosmersholm (1886), Fruen fra havet (1888), Hedda Gabler (1890), Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896), Når vi døde vågner (1899) omtales alle som Psykologiske dramaer.

3)      Den retrospektive teknikken er en hyppig brukt fortellerteknikk i skjønnlitteratur, drama og film. I hovedsak går det ut på at man har tilbakeblikk på en forutgående periode, for eksempel bakgrunnen for en handling som foregår i nåtiden. Slik er publikum i stand til å få en del i de siste timene av en årelang konflikt. Fortiden blir avdekket ved hjelp av en dialog i nåtiden. Ofte starter også dramaer i in medias res – rett inn i handlingen. Det som skjer på scenen, er hele tida en konsekvens av noe som har skjedd før.

Det Moderne Gjennombrudd

1.       Litteraturens program

Gi en nærmere forklaring på Georg Brandes’ berømte programformulering:  ”Det at en literatur i vore Dager lever, viser sig i, at den sætter problemer under debatt.”

Georg Brandes’ berømte utsagn angående litteraturen på 1800-tallet var en såkalt ”oppskrift” for datidens forfattere på hvordan man skulle distansere seg fra Romantikkens idylliserende og noenlunde falske fremstilling av verden. For å kunne skrive et banebrytende verk som kunne virke troverdig og realistisk, måtte man da skrive noe som kunne åpne øynene til befolkningen – få dem til å innse hva for et samfunn de lever i ved å avsløre gammeldagse holdninger. Forhåpentligvis da kunne man bryte med disse ”uriktige” normene. Et verk som ikke fulgte denne oppskriften kunne ikke bidra med noen intellektuell fremskritt, ei kunne den oppfattes som brukbar i realsimens lys.

1.       Realismebegrepet

Forklar hvorfor vi sier at naturalismen er en del av realismen. Hva er likhetene og forskjellene mellom disse to retningene når det gjelder skrivemåte og hensikten med diktningen?

 At naturalismen er en del av realsimen er rett og slett av den grunn at de begge var svært opptatte av å fremstille ”realiteten”, og det virkelige liv. Begge var for så vidt kritiske til romantikken og opptatt av ytre virkelighet. De var kritiske til observasjonene og vektla å avsløre undertrykking, urett og nød. Likevel var det en liten ting som skilte dem; for eksempel var enkeltindividets mulighet til å påvirke sitt eget liv en skillevegg. Mens realistene var optimistiske i den forstand at de hadde tro på at mennesket kunne bli ”opplyst”, ved å bryte med sitt hverdagsliv, til å kunne leve et bedre liv. Mennesket var, ifølge dem, ansvarlig og i stand til å ta egne avgjørelser. Naturalistenes pendel lå mer vendt mot det pessimistiske livssynet; her var menneskets skjebne bestemt av arv og miljø. Av den grunn var det ingen som helst mulighet for frelse for et menneske som allerede levde i elendigheten – den var dømt til å leve tilsvarende helt til dets død. 

1.       Bjørnstjerne Bjørnson

Presenter Bjørnstjerne  Bjørnson som samfunnsmenneske og forfatter, og forklar hvorfor han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson ble født den 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset Han døde 26. april 1910 i Paris. Bjørnstjerne var en norsk forfatter, dikter og samfunnsdebattant. Sammen med Ibsen, Kielland og Lie er han kjent som en av de fire store forfatterne innen norsk litteratur av Gyldendal. Bjørnson grunnla Riksmålsforbundet (som var en politisk organisasjon som arbeidet for at riksmålet skulle være det offisielle skrift- og kulturspråket i Norge), og er forfatteren til Norges nasjonalsang.Hans verk er ikke særlig mye lest den dag i dag. Han er mest kjent for å ha skrevet nasjonalsangen enn for sine romaner. Noen har likevel fått suksess, som hans bondefortellinger og Faderen. I 1903 ble han tildelt Nobels litteraturpris for å ha vært den første til å introdusere kritisk realisme til Norge i dramaet En Fallit.

1.       Faderen

Pek på hvordan realismen kommer til uttrykk i novellen Faderen (1860) av Bjørnstjerne Bjørnson.

 Bjørnstjerne Bjørnsons ”Faderen” (som man finner i samlingen Småting) inneholder mange realistiske trekk. Her er guttens far, Tord, sterkt påvirket av det korrupte systemet som fantes på den tiden. Han prøver å bestikke presten med penger for å gi sin sønn den beste plasseringen under konfirmasjonen og lignende. De eneste gangene Tord virkelig viser seg i kirken er når viktige begivenheter i sønnens liv finner sted. Tord føler seg ”allmektig” ved at han tror han kan kjøpe seg til all lykken i verden. Så dør hans sønn, han drukner under en båttur med sin far. Først da åpnes Tords øyne opp, og han innser at han må forandre seg, bli ”noe bedre” slik han forteller presten. Hele tiden gjennom novellen er presten den kritiske personen som peker på Tords feiltagelser. Når presten sier "Give Gud, at barnet må bli deg til velsignelse!", er det et slags frempek på at Tord kommer til å bli velsignet av sin sønn, nettopp ved at han først må miste sitt liv før en slik velsignelse skal finne sted. Tilslutt selger Tord sin gård og gir pengene til fattige og trengende. Han har blitt kritisk til sitt korrupte samfunn, og har blitt opplyst. Han kan ta sine egne avgjørelser, og forbedre sitt eget liv ved å realisere dem, noe realistene var opptatte av.

http://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Brandes

http://no.wikipedia.org/wiki/Bjørnstjerne_Bjørnson

Det Moderne Prosjekt

John Locke:

John Locke var en engelsk filosof og lege. Han ble født i Bristol i 1632, og døde i 1704. Han mente blant annet at:” Alle våre ideer kommer fra erfaringen, det vil si gjennom sansene.”. Han mente at mennesket ikke var ferdig formet og ikke født med diverse ideer eller tankeoppfatninger. Dermed var man det alltid i stand til å bli forandret, danne meninger, få kunnskap gjennom årene. Locke mente at man får ideer gjennom det man sanser, for så å bearbeide dem. Når man snakker om John Locke, er det uunngåelig å nevne empirismen; teorien om at kunnskap må bygge på sansing og erfaring. Dessuten ga han ut bøker om toleranse og styresett, der han ønsket toleranse for ulike religioner. Han utviklet også et alternativ til Thomas Hobbes naturtilstand, og mente at statens viktigste oppgave var å sikre individets rettigheter, og dersom kriteriene ikke ble oppfylt så hadde folet rett til opprør. Dette var noe som kom til å få en stor innflytelse på en utvikling som både var av politisk og samfunnlig opphav. Hans forfatterskap påvirket Voltaire og Rousseau. Videre mente Locke at man skulle legge mindre vekt på klassiske emner og heller vektlegge det moderne.

Jean-Jacque Rousseau:

Jean-Jacque Rousseau var en sveitsisk-fransk filosof fra opplysningstiden. Han ble født i 1712 og døde i 1778. Rousseau mente blant annet at jorden måtte eies av alle, og mente at den beste tilværelsen var en naturtilstand som menneskene hadde forlatt. Han mente at kultur, og sivilisasjonen var årsaken til at mennesket levde et kunstig liv, preget av materialisme og egoisme. Han ble karakterisert som både en moderne, men samtidig antimoderne. Grunnen til dette var at han mente at allmennviljen skulle sikre alle individers frihet, noe som kommer frem i hans verk Samfunnspakten. Han skrev også fortellingen Emile. Likevel mente han at jenter ikke skulle ha den samme utdannelsen som gutter. Jenter skulle, i hans øyne, lære seg håndarbeid, være lydige og milde, noe som stred imot hans synspunkter om ”alle individers frihet”.

Voltaire:

Francois Voltaire, hvis navn opprinnelig var Francois-Marie Arouet, var en kjent person i sin samtid. Han ble født i Paris i 1694 og døde i 1778. Han var en av opplysningstidens store filosofer, og var en stor forkjemper for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Fremfor alt, kritiserte han det franske samfunnet (før revolusjonen). Han var sterkt imot maktmisbruk, dobbeltmoral, hykleri, og urettferdighet. Spesielt var det kirken som fikk føle Voltaires motstand sterkest. Voltaire var en deist, altså en som anerkjenner Gud som skaper, men at han ikke åpenbarer seg eller styrer verden. Han skrev i mange sjangere, blant annet dramaer og tusenvis av brev til både kjente og ukjente mennesker. Den mest leste romanen hans er Candide (1759), der man følger hovedpersonen Candide på reiser og eventyr. Her ironiserer Voltaire over baronens undervisning av Candide.

Denis Diderot:

Denis Diderot var en fransk filosof, forfatter og redaktør av den første moderne encyklopedi, leksikonet, som hadde flere bidrag av blant annet Voltaire og Rousseau. Diderot ble en av de fremtredende personer i opplysningstiden. I medier som leksikon, aviser og tidsskrifter kunne en diskutere kultur og politikk blant andre ting. Denis Diderot skrev dessuten mange verk som han fryktet ikke ville bli godtatt av sensuren på grunn av den uttalte materialismen og ateismen. Han oppfattet ikke den frie vilje som absolutt, men at bevisstheten var et potensial som alt i makten besitter på. Noen av de mest kjente tekstene hans var de tre dialogene «Samtale mellom Diderot og d'Alembert», «d'Alemberts drøm» og «Fortsettelsen av den forrige samtale». I 1746 utga han sine ”Filosofiske ideer”, som ble brent av Parlamentet i Paris.

 

Ludvig Holberg:

Ludvig Holberg ble født i Bergen i 1684, og døde i København i 1754. Han var Nordens største forfatter på 1700-tallet. Han brukte den fantastiske reisen i fortellinger som på en indirekte måte var en kritikk av sitt egne samfunn. Et eksempel er Peder Paars (1719-1720) som er en parodi en et helteepos fra antikken. Holberg mente at barn skulle lære nyttige fag på skolen, slik som geografi og historie. Han skrev selv historieverker som Danmarks Riges Historie (1732-1735). Forfatteren brukte også pengene sine på å stifte et universitet der en kunne studere mordene fag som politikk samfunnsfag. Hans mest populære verk er de komiske. De fleste blir fortsatt fremført på mange teatre. Hans samfunnskritiske holdning skinner dessuten gjennom all humoren. Noen av hans mest kjente verk var; Erasmus Montanus (1731), Jeppe på Bjerget, og Niels Klims underjordiske rejse (1741).

Henrik Wergeland:

Henrik Wergeland ble født i Kristiansand i 1808, og døde i 1845 i Christiania og var Norges mest betydelige dikter. Blant annet skrev han diktet ”Følg Kaldet”, der han ønsket å få fjernet jødeparagrafen i Grunnloven som nektet jøder inngang i riket. Denne kampen for religionsfrihet og toleranse er i opplysningstidens ånd. Wergeland var dessuten også en del av den radikale romantikken, eller venstreromantikken, den delen av romantikken som var inspirert av den franske revolusjonen. Videre arbeidet han som folkeopplyser der han engasjerte seg for å opprette folkebibliotek, og han utga sine egne opplysningsskrifter beregnet på husmenn, bønder og arbeidere. Han var trolig den første som brukte ordet ”arbeiderklasse” i Norge. Han skrev den berømte sangen ”Vi er en nasjon vi med”.

Charles Darwin:

Charles Darwin ble født i 1809 I Shrewsbury i England og døde i 1882. Han var en britisk naturforsker og er mest kjent for å ha grunnlagt den moderne evolusjonsteorien, men bidro dessuten også til andre arbeider innen systematikk, økologi, paleontologi. I 1859 ga Darwin ut boken Om artenes opprinnelse. Hans studier viste at mennesker og dyr har endret seg gjennom millioner av år, der den sterkeste og best tilpassede overlever. Denne teorien stred imot Bibelens skapelsesberetning og menneskesyn, og av nettopp denne grunn møtte stor motstand i sin samtid. Etter hvert fikk vitenskapen stadig større anerkjennelse.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d1/JohnLocke.png

http://ebooks.adelaide.edu.au/v/voltaire/voltaire.jpg

http://ebooks.adelaide.edu.au/r/rousseau/jean_jacques/portrait.jpg

https://eee.uci.edu/faculty/losh/virtualpolitik/Denis-Diderot.jpg

http://www.s9.com/images/portraits/32020_Wergeland-Henrik.jpg

http://www.fogcityjournal.com/wordpress/wp-content/uploads/2009/02/charlesdarwin.jpg

Kildeoppgver 7-9 (it'sLearning)

7) Av alle oppgavene vi fik utdelt(1-6), var det ingen spesiell oppgave jeg syntes var vanskelig. Det eneste jeg la merke til, var at det tok gangske lang tid til å fullføre dem. Det var fordi jeg ikke har hatt noen særlig trening i "detaljerte" kildehenvisninger, og da tenker jeg på fotnoter, blokktekst og lignende. Det eneste jeg virkelig har lært, er å lage en kildeliste helt i slutten av en tekst. Dene eneste gangen jeg har vært innom dette, var i Internasjonal Engelsk VG2 ifjor, der vår lærer vektla dette i en stor grad, men siden vi først lærte det i eksamenstiden, rakk vi ikke å virkelig sette oss inn i det, å virkelig ha det plantet godt inn i bakhodet. 

8) Dette er pålitelige kilder (kildene jeg har brukt?), fordi jeg har vært inne på offisielle hjemmesider som er hyppig oppdaterte, eller bøker som har blitt utgitt fra godkjente utgivere. Jeg har også notert ned når jeg har lastet ned informasjonen og hvem som har skrevet artiklene jeg har hentet informasjonen(e) fra (internett-kildene).

9) Nå vet jeg at når man har et direkte sitat, så er det ikke nok å bare skrive ned hvem som har sagt det i parantés bak selve sitatet. Man må også notere hvor du fikk det fra(for eksempel hvilken bok), og oppgi sidetall i tillegg.

Jeg vet også at når det direkte sitatet blir lengre enn tre linjer, så blir det et såkalt "blokksitat". Her "hopper man inn" i linjen og skriver så sistatet, gjerne med én skriftstørelse mindre enn selve teksten du skriver. 

Videre vet jeg at man enkelte ganger må notere fotnoter, noe som gjør teksten mer oversiktlig. Istedenfor å notere opplysninger bak sitatet gang på gang, kan man legge ved en fotnote, og så skrive opplysningene bak tallet på fotnoten nederst på siden. Jeg lærte også at man kan skrive "Ibid", som betyr "det samme". Da slipper man for eksempel å skrive ned det samme verket/boken flere ganger hvis du har hentet flere sitater eller opplysninger herfra.

Etter å ha besvart disse oppgavene og ha lest gjennom kildehenvisningspresentasjonene, har jeg blitt mer bevisst på hvilke kilder jeg bruker. Jeg prøver nå å holde meg mest mulig til pålitelige kilder som Det Store Norske Leksikon. 

Når du skal liste opp kilder, er det veldig viktig at du finner de rette kildene. Dette betyr også at du må søke riktig på for eksempel www.google.no, Et godt stikkord er nøkkelen til gode kilderesultater. Når du så får oppført en liste av treff på din utvalgte søkemotor, må du gå inn på de diverse sidene og forsikre deg om det er seriøse sider du har med å gjøre. Sjekk om de har kontakt oss sider, om den har copyright og blir oppdatert ofte. Hvis du for eksempel skal skrive om menneskerettigheter, er det lurere å gå inn på FNs sider enn Wikipedia. Når du så har brukt de riktige kildene, er det også viktig at du fører dem opp i din tekst, hvis ikke vil alt du har hentet fra hjemmesidene eller bøkene bli vurdert som plagiat. Dette fordi; når man ikke har oppført noen kilder, vil alle anta at alt er dine egne ord, dine egne kunnskaper og ikke minst dine enge tanker. Dermed vil ikke de "ekte" forfatterne få æren av de de selv har skrevet.

Kildebruk er noe jeg ser på som svært positivt. Nå elever bruker forskjellige kilder, kan mange av disse fungere som en utmerket inspirasjon. Kilder sørger for en god dose av ny informasjon, slik utvides kunnskapsaspektet til eleven. Kildebruk gjør det dessuten mye lettere å besvare oppgaver. Hvis man skal skrive et emen om astronomi, er det jo viktig med kilder, er det ikke? Man kan ikke forvente at en elev kan alle slike ting i hodet utenatt? Da hadde man kanskje vært så smart at man ikke hadde trengt å gå på skolen i det hele tatt? Likevel kan kildebruk også by på problemer i den forstand at mange blir fristet til å kopiere ting de selv ikke har skrevet og levere det inn som sitt eget. Hvis man dessuten bruker kildene feil, eller får feil informasjon av en upålitelig kilde, kan det koste deg karakterer, selv om dine intensjoner ikke nødvendigvis var onde. Så, hvis de brukes riktig og med måte, er kilder veldig positivt i skolehverdagn. Men de kan også være ødeleggene dersom de ikke brukes rijktig eller eventuelt ikke listes opp.

Den siste Revejakta - Adaptasjonsoppgave

Den siste revejakta var originalt en roman skrevet av Ingvar Ambjørnsen i 1983, som senere har blitt adaptert til en film i 2008. Handlingen utspilles i 1970-tallets Oslo, it et miljø som er sterkt preget av narkotika. Her møter vi i begge medier to nære venner, Carl F.Vang og Robert, som er hasjlangere. De skal nå på sitt siste oppdrag, der det senere oppstår store konflikter. 

Mens romanen fokuserer mer på de dramatiske hendelsene rundt Carl og Roberts hasjoppdrag, kan man i spilefilmen merke et hint av humor og komedie. Dette er trolig lagt til i filmen for å få inn flere seere. Når man produserer en spillefilm, må man ha publikum i tankene - kanskje vil de mores mer av å se en dramatisk film som samtidig kan få dem til å le?

I boken (de 26 sidene jeg har lest i timen), utspilles miljøet delvis på et hotel i Hellas. Denne parallelle scenen er fjernet helt fra filmen. Det er ikke lett å si hvorfor, men en grunn kan være at for mange handlinger og steder på én gang kan skape forvirringer hos seerne. Dessuten er det ikke garantert at denne handlingen utgjør seg like godt på skjermen som den gjør på papiret. 

En ting som utgjør en svært viktig del av romanen, er Carls "skygge". Dette er Carls store frykt, noe som hjemsøker alle hans minner hvor enn han går og hva enn han tenker på. Skyggen er da en mann Carl drepte ved å helle LSD i drinken hans. Dette er noe Carl tar svært tungt og tenker på omtrent gjennom hele boken. Likevel er denne uhyre viktige delen fjernet komplett i filmen. Det eneste publikum ser til "skyggen", er i slutten av filmen der mannen river ut sine øyne. Mer ser vi ikke, og vi får heller ingen forståelse av at dette er en hedelse som kommer til å plage Carl i mange år fremover. Det finnes sikkert en logisk forklaring på hvorfor også dette ikke er med i spillefilmen. En så dominerende scene/del av boken ville ha tatt veldig mye plass, og man må hele tiden ha i bakhodet at en film bare skal vare i maksimum to timer - og det er mye mer som må fås med.

Flimen begynner dessuten helt annerledes enn åpningsscenen til boken. Her sitter snakker Carl om hjørnetannen han mistet om morgenen, mens han er på et hotel i Hellas. Filmen begynner med at Carl og Robert ligger i gressplenen på en gård og røyker hasj. Denne begynnelsen i filmen er med på å introdusere handlingen raskere, og gjør det også mulig å fjerne Hellas-scenene som dukker opp inimellom i boken. Slike kommer filmen raskere i gang, og er mer "rett på sak".

I slutten av boken han man få en anelse om at "skyggen" egentlig var Carl selv. Dette beviser at hele boken er bygd på frykten for seg selv. Filmen antyder ikke til dette på noen som helst måte. Man forstår at "skyggen" har en stor innvirkning på Carls valg, og at dette var en hendelse som skremte han noe veldig. Men, man får ingen forståelse om at det faktisk var han selv han fryktet.

Så, selv om boken og filmen handler om stort sett det samme, kan man si at filmen har fått sitt "eget liv". Noe henger sammen med boken, og noe ikke. Små forandringer har fått store innvirkninger på historien og inntrykket man sitter med igjen etterpå.

Siden vi ikke hadde muligheten til å lese hele boken, er det vanskelig å si mer om denne saken, i og med at jeg ikke kan være helt sikker på hva mer som er gjort om og vice versa. Likevel var det jeg leste godt skrevet og veldig detaljert. Filmen var også god på sin egen måte. Den gikk ikke så dypt inn i detaljer, men historien ble fortsatt formidlet på en rettferdig og genuin måte i forhold til boken.